Et Sted for Styrke, Fellesskap og Nye Muligheter

Health & research

Jun 15

Når kreft rammer, blir hverdagen snudd på hodet. Behandlingene er krevende, kroppen forandrer seg, og usikkerheten kan være stor. Nettopp derfor etablerer Aktiv mot kreft Pusterom på sykehus over hele landet – trygge trenings- og møteplasser der mennesker med kreft kan finne styrke, mestring og fellesskap før, under og etter behandling.

Pusterommet er mer enn et treningsrom. Her møtes mennesker som står i lignende livssituasjoner, omgitt av fagpersoner med spesialkompetanse på kreft og fysisk aktivitet. Treningen er tilpasset den enkelte, men like viktig er følelsen av å bli sett, forstått og heiet frem. For mange blir Pusterommet et anker i en krevende tid og et sted der sykdommen ikke får definere hvem de er.

Forskning viser at fysisk aktivitet kan bidra til bedre livskvalitet, redusere bivirkninger av behandling og styrke både kropp og sinn. Men tall og forskning forteller bare en del av historien. Den virkelige betydningen finner vi hos menneskene som bruker tilbudet.

Her deler tre av dem sine erfaringer.

Knut

For 2 år siden fikk jeg diagnosen bukspyttkjertelkreft. Det er ca. 15% som lever etter 5 år. Trening får meg til å glemme de stygge tankene så jeg klarer å tenke positivt. Se fremover. Der er Pusterommet veldig bra. Det er balansert. Det er positive mennesker. Det er mange i samme situasjon. Jeg har valgt å leve så normalt jeg kan. Trene, gå tur i skogen og jobbe. Å føle at jeg kan levere noe tilbake til samfunnet selv om jeg er syk gir meg energi.

Jeg merker veldig tydelige resultater. Etter at jeg fikk behandling, var min første trening å gå rundt huset. Det var det jeg klarte. Det at jeg har kommet tilbake i jobb, med den diagnosen jeg har, er noe fastlegen min ikke helt skjønner. Jeg trener 1-2 ganger i uken på Pusterommet, og ellers er jeg i skogen eller på skøytebanen. Det viktigste for meg er ikke å kunne løpe 2 ganger rundt Bygdøy, jeg klarer meg med å gå. Det å holde meg i bevegelse er det som holder meg gående.

Katrine

Jeg startet på Pusterommet så raskt jeg kunne etter brystkreft-operasjonen. Ble anbefalt å starte da jeg fikk diagnosen, men var ikke helt moden for det da. Det angrer jeg på! Når jeg nå i ettertid forstår hvor viktig tiden på Pusterommet skulle bli for meg, både under behandling og nå i ettertid, blir jeg litt irritert på meg selv.

Mitt første møte med Pusterommet gav meg trygghet, omsorg og ikke minst opplevelsen av solid kompetanse. Treningen der ble mitt pusterom, og i perioder gikk jeg dit hver dag fordi det gjorde så godt å trene i en tøff situasjon. Trening ble det som gav meg styrke, kraft og glede, og jeg visste at jeg fikk kunnskapsbasert oppfølging i treningssituasjonen. Emelie evnet å se oss alle, selv i gruppetimene.

Etter at tiden på Pusterommet dessverre var over, ble jeg anbefalt en AKTIVinstruktør på Driv i Oslo. Der har jeg fortsatt treningen under kyndig veiledning. Jeg var aldri noen treningsglad person før, men finner nå glede og mestring i å trene.

Lørdag løper jeg Holmenkollstafetten for andre gang, dog ikke for å vinne, men for å delta og ha det gøy. Jeg er Aktiv mot kreft og Pusterommet evig takknemlig for kunnskapsbasert trening, omsorg og motivasjon gjennom en krevende tid.

Hanne

Jeg fikk diagnosen beinmargkreft og har gjennomgått stamcellebehandling. Det er virkelig ikke for pyser. Det kjører deg helt ned. Vi har hele tiden hørt at trening er viktig. Når en sånn diagnose treffer, er det ikke da du har lyst til å dra på store treningssentre med nysminkede mennesker. Du er på ditt mest sårbare. Jeg hadde ikke hår, jeg hadde ikke vipper, jeg hadde ikke bryn. Og kroppen var helt nedkjørt. Det å da få tipset om å komme til Pusterommet for å trene i trygge omgivelser med en fysioterapeut som kunne berolige meg og si «du kan dra på, Hanne». Det var det jeg trengte.

Jeg sover bedre, jeg kjenner ikke like mye av medisinene. Jeg må ha en sterkere kropp for å takle hverdagen, og da er dette tilbudet alfa omega. Jeg bor i vakre Norge der jeg har et godt helsevesen. Hvis jeg skulle ønske meg en ting så er det først og fremst at sykehuset og helsevesenet gjorde meg oppmerksom på treningstilbudet på Pusterommet et halvt år før de gjorde det, for da hadde jeg virkelig trengt det. Jeg tror ikke jeg hadde kommet meg gjennom dette på samme måte hvis jeg ikke var aktiv.