Harald Solberg

A.s arbeider har en lyrisk karakter. Han maler landskaper, bybilder, interiører med og uten figurer, portretter, akter og stilleben i en behersket, men samtidig ledig og spontan impressiv teknikk. Det er en stemningsskapende kunst som kan ha en lavmælt, men likevel intens uttrykkskraft. Typisk for hans bilder er konsentrasjonen om lys og atmosfære, den bevisste utnyttelse av fargenes lysverdi og stofflige muligheter. Koloritten er sober, ofte asketisk preget, med duse, finstemte valører dominert av gråhvitt og gråblått. Men også kraftigere fargekontraster forekommer. A. har utviklet seg jevnt og målbevisst fram til i dag. På separatutstillingen i Kunstnerforbundet 1979, som ble hans største kunstneriske seier hittil, viste han en rekke figurative malerier preget av streng forenkling og fast struktur. I 1960-årene var hans bilder gjennomgående sterkere abstrahert og vagere, mindre avklart, formalt sett.

A. føler seg i slekt med kunstnere som Chardin, Corot, impresjonistene og Morandi. Hans skystudier røper beundring for J.C. Dahl.

A.s arbeider har en lyrisk karakter. Han maler landskaper, bybilder, interiører med og uten figurer, portretter, akter og stilleben i en behersket, men samtidig ledig og spontan impressiv teknikk. Det er en stemningsskapende kunst som kan ha en lavmælt, men likevel intens uttrykkskraft. Typisk for hans bilder er konsentrasjonen om lys og atmosfære, den bevisste utnyttelse av fargenes lysverdi og stofflige muligheter. Koloritten er sober, ofte asketisk preget, med duse, finstemte valører dominert av gråhvitt og gråblått. Men også kraftigere fargekontraster forekommer. A. har utviklet seg jevnt og målbevisst fram til i dag. På separatutstillingen i Kunstnerforbundet 1979, som ble hans største kunstneriske seier hittil, viste han en rekke figurative malerier preget av streng forenkling og fast struktur. I 1960-årene var hans bilder gjennomgående sterkere abstrahert og vagere, mindre avklart, formalt sett.

A. føler seg i slekt med kunstnere som Chardin, Corot, impresjonistene og Morandi. Hans skystudier røper beundring for J.C. Dahl.

A.s arbeider har en lyrisk karakter. Han maler landskaper, bybilder, interiører med og uten figurer, portretter, akter og stilleben i en behersket, men samtidig ledig og spontan impressiv teknikk. Det er en stemningsskapende kunst som kan ha en lavmælt, men likevel intens uttrykkskraft. Typisk for hans bilder er konsentrasjonen om lys og atmosfære, den bevisste utnyttelse av fargenes lysverdi og stofflige muligheter. Koloritten er sober, ofte asketisk preget, med duse, finstemte valører dominert av gråhvitt og gråblått. Men også kraftigere fargekontraster forekommer. A. har utviklet seg jevnt og målbevisst fram til i dag. På separatutstillingen i Kunstnerforbundet 1979, som ble hans største kunstneriske seier hittil, viste han en rekke figurative malerier preget av streng forenkling og fast struktur. I 1960-årene var hans bilder gjennomgående sterkere abstrahert og vagere, mindre avklart, formalt sett.

A. føler seg i slekt med kunstnere som Chardin, Corot, impresjonistene og Morandi. Hans skystudier røper beundring for J.C. Dahl.