Fosterjenten som ble teaterets forbilde
Mariell sin historie:
Mariell vokste opp med moren og lillebroren i Loddefjord. Storebroren flyttet tidlig. Faren så de ikke så mye til. Mariell forteller at i hjemmet måtte hun som 10-åring ta mye ansvar. Hun sto opp og var den som vekket lillebroren, lekte med ham, fulgte ham på fotballtrening og sørget for å passe på ham. Det ble etter hvert vanskelig å være barn, og Mariell og mammaen havnet i stadig flere krangler.
Hun var barn, men følte seg likevel som den voksne.
Mariell og moren startet dermed å gå til psykologen Elin Wormnes sammen. Psykologen kom med et forslag: I stedet for at mor skulle være fortvilet eller sint på barnet og Mariell irritert på mammaen, kunne de lage en belønningsavtale. Moren skulle stå opp og lage frokost til barna, og Mariell skulle begynne å gjøre leksene sine. Hver gang de klarte dette, skulle de notere smilefjes og samle til en belønning; noe gøy å gjøre sammen.
Det ble til at Mariell sto opp for å vekke hennes mor, for så å legge seg igjen, slik at hun kunne komme og vekke Mariell og lillebroren hennes.
Mariell gjorde lekser. De bokførte sine smilefjes. En av belønningene som fulgte var grønnsakssuppe til middag, som Mariell var svært glad i. Så kom moren over en avisartikkel en helg. Det skulle være audition ved Fyllingsdalen Teater, de trengte skuespillere til musikalen «Annie».
Mariell dro på dette og ble godt tatt imot. Hun fikk være med som statist. Med teateret åpnet det seg en ny verden. Det var noe med folkene der. De brydde seg. Men det viktigste av alt: På teateret fikk hun være barn.
Hjemme i Loddefjord gikk det ikke så bra. Mariell og lillebroren måtte til slutt flytte fra moren. Uroen gjorde det vanskelig å fortsette på teateret. Hun måtte slutte – for en periode
Mariell havnet først i et fosterhjem på Bjorøy i Fjell. Deretter flyttet hun til lillebrorens fosterhjem i Ådlandsvegen i Frekhaug. Hun var tenåring, hadde begynt på ungdomsskolen og spilte mye fotball. Det var gøy, det, men hun klarte ikke å glemme teateret i Fyllingsdalen.
Teateret hadde tent en gnist i henne. Fotballen nådde ikke opp til miljøet og tilhørigheten der. Musikken, dansen, skuespillet – friheten og lekenheten. Heller ikke det fellesskapet hun følte, omsorgen de viste henne. Men det var langt, nærmere 70 kilometer frem og tilbake, fra fosterhjemmet til Fyllingsdalen. Fosterforeldrene ville ikke la henne reise hele veien, men Mariell ga seg ikke og var fast bestemt på å ta bussen alene til teateret.
Da hun 14 år gammel gjorde comeback, hadde teateret gjenoppstått med ny sjef. De hadde satt opp «Annie» igjen. Nå fikk hun rollen som «Pepper». Hun fikk beskjed om at det var bedre å prøve og heller feile, enn å ikke prøve i det hele tatt.
Filosofien den nye teatersjefen fulgte var enkel og effektiv:
«Hvis vi er trygge, så tør vi leke, leker vi får vi mye mer publikum, det gjør oss enda gladere, og gjør at vi leker enda mer».
Det var denne positive spiralen Mariell skulle bli en del av. Hun busset til øvinger og prøver og forestillinger, hverdager og helger, tidlig og seint. I lange perioder hver eneste dag. Hun kunne noen ganger sovne på bussen og være hjemme først ved midnatt.
På teateret var det ingen aldersbarrikader. Her var alle mennesketyper, alltid noen som så og lyttet. Hun fant sin tvillingsjel blant de andre barneskuespillerne. I den gamle brakken i «Dalen» kunne de prate om alt.
Mariell fikk venner for livet, en familie.
Mariell var en liten rebell den første tiden på teateret. Hun kunne kverulere kraftig i undervisningen og svarte på motstand med å gå rett i forsvar. Både teatersjefen og de mer voksne skuespillerne skjønte hva som lå under oppførselen hennes. De hadde erfaring med barn og ungdommer som ikke hadde fått positiv oppmerksomhet og åpenbart manglet tillit til voksne. Mariells uro ble møtt med varme og forståelse fremfor kjeft og utestengelse. Talentet begynte å skinne. Hun fikk hovedrollen «Jumpi» i Vennebyen og imponerte.
Fosterjenten pekte seg ut som en naturlig «Pippi Langstrømpe» når den tid kom. Men Mariell følte seg ikke god nok til å fortjene rollen som«Pippi».
Sturle Igland Bjordal, skuespilleren som regisserte Pippi-oppsetningen i 2015, og konen tok seg ekstra godt av henne. Sammen tok de tak i de vanskelige tingene i Mariells livshistorie. Sårbarheten og erfaringene fra den vanskelige oppveksten ble vendt til en styrke. Mariell var rett og slett en liten Pippi-sjel. På scenen var hun ikke bare energibomben “Pippi”, hun ha karakteren sin egen såre touch.
I salen på teateret satt psykologen hennes, Elin Wormnes, rørt. Wormnes har opplevd Mariells utvikling fra hun var 10 år, og sett henne vokse stort i teateret.
– Mariell ble gjerne oppfattet som en rebell, men det lå mye vilje i henne. De tok tak i det på en konstruktiv måte, samtidig som hun ble sett, hørt og bekreftet. Hun fikk ta del i et fellesskap hun så veldig lengtet etter, sier Wormnes.
Teaterets rutiner med prøver og forestillinger, repetisjon og øving, ga henne struktur, ramme og forutsigbarhet i hverdagen. Psykologen mener det er mye å lære av Mariells historie for hvordan fosterbarn kan få det bedre.
Related stories
STORIES FROM OUR PRIORITY AREAS
All · Children & youth · Music & culture · Health & research · Climate action · Social impact investment