Et vendepunkt i livet

Children & Youth

Feb 19

Min historie

Som barn hadde jeg det veldig bra. Jeg hadde mange venner, spilte fotball og husker at alt var bra. Livet føltes trygt og enkelt, helt til den dagen mamma samlet oss i stua og fortalte at legene hadde funnet kreft. Det første jeg spurte var: «Kommer du til å dø?» Men hun sa at hun kom til å bli helt frisk. Likevel hang det over meg hele tiden. Jo lengre det gikk, jo mer alvorlig ble det. Da hun en dag fikk beskjed om at hun var kreftfri, kjente jeg en enorm lettelse. Jeg følte at livet endelig kunne bli normalt igjen. Plutselig fikk vi vite at kreften var tilbake. Da raknet alt!

Jeg ble mer og mer lukket. Jeg stengte meg inne i meg selv, og vennskapene mine var overfladiske. Vi snakket aldri om noe ekte. Jeg tullet vekk alt og ingen visste hva jeg egentlig gikk gjennom.
Hjemme prøvde mamma og pappa å holde motet oppe, men jeg stolte ikke lenger på at noe kom til å bli bra igjen. Både mamma og alt rundt henne visnet liksom bare. Da mamma døde var de sterkeste minnene mine om henne sykdom, sykehus og død. Jeg var bitter og full av sorg. Det føltes så urettferdig og meningsløst.

Skolen mistet også all betydning. Jeg tok ikke lenger utfordringer, og jeg bare unngikk alt som var vanskelig. Mørket hang over meg konstant. Jeg fullførte Vg1 og Vg2, men gjorde bare det som måtte til for å komme meg gjennom. Da jeg begynte som lærling, møtte jeg større krav, som jeg ikke klarte å leve opp til. Hjemme var alt tungt, og jeg følte meg helt tom innvendig. Ingenting gledet meg lenger. Bare på Brann på Stadion eller foran TVen når Liverpool spilte Liverpool glemte jeg alt for en liten stund.

Til slutt klarte jeg ikke jobben lenger. Jeg så ingen fremtid og mistet alt av motivasjon. Jeg ble kontaktet av Rettledningstjenesten, som fortalte meg om Dale Oen Academy. Jeg hadde aldri hørt om det, men det hørtes ut som en sjanse til å begynne på nytt og finne igjen litt glede og mestring. For første gang på lenge kjente jeg på et lite snev av håp.

Året på Dale Oen Academy

Fra første uke kjente jeg at dette stedet var annerledes! Jeg forsto nok ikke helt da hvor deprimert jeg faktisk var, men på innsiden hadde jeg det nå bedre enn jeg hadde hatt det siden jeg var barn. Jeg møtte andre som også hadde det vanskelig, og vi ble et lag som løftet hverandre. Det føltes trygt, og jeg smilte flere ganger hver dag enn jeg hadde gjort de siste fem årene. Jeg var helt lukket og delte først ingenting om meg selv. Jeg skjønte ikke vitsen før jeg så hvordan andre gjorde det og støtten de fikk der. Til slutt fortalte jeg hvordan jeg hadde det for første gang. Jeg synes fortsatt det er vanskelig, men ikke lenger helt umulig å være åpen. Og jeg vet hvorfor det er lurt å jobbe med det.

Jeg lærte jeg å ikke rømme fra utfordringene, og ikke synes synd på meg selv. Jeg måtte takle vanskelige situasjoner, både fysisk og mentalt. Det var utrolig utfordrende, men jeg oppdaget at jeg klarte mye mer enn jeg trodde var mulig.

Før jeg kom til Dale Oen Academy, var jeg bare nummen. Jeg følte at ingenting betydde noe, verken gode eller vonde ting. Jeg brydde meg ikke om meg selv, men heller ikke egentlig om andre. Men her gikk det ikke en eneste dag uten at noen så meg, heiet på meg og la merke til det jeg fikk til. Det gjorde noe med meg. Jeg begynte å tro på at jeg faktisk kunne utgjøre en forskjell.

Etter Dale Oen Academy

Etter året på Dale Oen Academy kjenner jeg meg som en helt ny person. Jeg er gladere, sterkere og mer tålmodig. Jeg har lært å tåle motgang og å fokusere på framtiden.

På Dale Oen Academy hadde vi en frivillighetsuke før jul. Vi besøkte også ambulansetjenesten og Røde Kors. På Dale Oen Academy forsto jeg at omsorg er en av mine aller største styrker, og at jeg kan bruke mine vonde erfaringer til å hjelpe andre i stedet for å ødelegge for meg selv.

Da jeg skulle søke videregående skiftet jeg derfor helt retning i livet. Jeg har bestemt meg for å ta en utdanning der jeg kan hjelpe andre mennesker, slik jeg har fått hjelp, og startet i høst på Helse- og oppvekstfag.

Jeg har fortsatt tunge dager, men nå takler jeg dem på en helt annen måte. Jeg tenker oftere på de fine minnene med mamma enn på alt det triste. Jeg klarer å kjenne takknemlighet for alt jeg har, ikke bare bitterhet for det jeg har mistet.